torsdag 3. mai 2012

//hamar - en grønn by ved vannet?

Fulltekstutgave av kronikk trykket i Hamar Arbeiderblad torsdag 3. mai:


Hamar – en grønn by ved vannet?

Hvordan former vi vår bærekraftige framtid? 


Regjeringen har satt som mål at Norge skal bli klimanøytralt innen 2050. For å oppnå dette målet, er det helt nødvendig med en samordnet areal- og transportplanlegging, og den må følges opp i praksis.


Å bo i byen er en grønn strategi. De som bor i byen har lavere transportbehov, et mer miljøvennlig boligmønster og er byggere av sosial kapital. Hvordan skal Hamar utnytte dette framover mot ei bærekraftig framtid? 

Et bosetningsmønster basert på sentralisering betyr at en større andel av befolkninga velger bort eneboligen, til fordel for sentrumsboliger. Leiligheter i sentrum er først og fremst arealmessig mindre enn eneboliger, men bygningstypene i sentrum er også gunstige med tanke på oppvarmingsbehov og klimautslipp. Boliger bygget i blokk- eller kvartalsstruktur deler vegger med naboene, og har dermed lavere varmetap enn frittliggende eneboliger. Deler man også gulv og tak, blir varmetapet ut enda mindre per bolig.

Satsing på byboliger blir ofte forbundet med en fortetting av byen, og man frykter nedbygging av friområder og en uvettig gjenbygging. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom disse fenomenene.

En strukturert bygging av sentrum som boligområde går hånd i hånd med planlegging av grønn-blå kvaliteter; parker, beplatningsmønster og vannstrukturer. Studier gjennomført ved Lund Universitet på 90-tallet fant at en god sentrumspark var et avgjørende moment for hvor attraktivt det var å bo i et tettsted. Boligbygging som aktiv strategi for sentrumsutvikling vil kunne skape bedre økonomiske rammer for satsing på dette og skape en kvalitetsheving for byboligen. En god fortetting av Hamar kan ikke gå på bekostning av parker og gode offentlige rom.

Det er klare miljømessige fordeler ved et sentralisert bosetningsmønster. Kortere avstand mellom bolig og arbeid, hjem og aktiviteter, resulterer i lavere transportbehov, som igjen betyr færre utslipp og mindre forurensning. Videre kan man også hevde at å bo i sentrum oppfordrer til bruk av kollektivtrafikk, fremfor privatbil. Man kan oppnå økt bruk av offentlige rom og parker. Dette skaper større kontakt mellom ulike deler av befolkningen og en styrket sosial kapital. Disse virkningene av sentralisering blir altfor sjelden tillagt stor vekt.

På Hamar Stadion skal det nå bygges kjøpesenter og boliger. Utformet riktig, kan dette gi nye, gode rom for byen. For at senteret skal lykkes, krever det et økt befolkningstrykk. Det vil være en overdrivelse å si at andre kjøpesentra i sentrum går så det suser; bare se på Torghjørnet og Kvartal 48.

Gjennom undersøkelser i byggegrunnen har man funnet ut at å bygge parkeringskjeller i flere plan under kjøpesenteret på stadion, vil bli 190 millioner dyrere enn antatt. Ved å redusere antall plan med parkering under senteret, sparer man inn 200 millioner. Utbyggeren bak stadion-prosjektet har nå bedt om å få etablere parkeringsplass på Fulgsethmyra, øst for kjøpesenteret, for å dekke opp manglende parkeringsdekning.

Det er tilgjengelig parkering på Fulgsethtomta, vest for stadion. Selv om utbyggernes tall peker på at dette vil være for lite, mener jeg dette i bunn og grunn er et prinsipielt spørsmål. Når man bygger et kjøpesenter så tett på sentrumskjernen, må man kunne basere seg på at store deler av kundene enten ferdes til fots eller bruker kollektive løsninger; noe annet vil være en negativ utvikling.

I lys av dette, blir jeg skuffa over å se at Formannskapet velger å stille seg positive til utbyggerens forslag om å etablere overflateparkering på Fuglsethmyra. Leser man plandokumentene, ser man at dette er stikk i strid med hva Rådmannen anbefaler. Selv om løsningen er ment å være midlertidig, kan dette fort bli en varig situasjon. Skulle grunnforhold eller andre momenter skape problem for planene på denne delen av tomta, kan vi sitte igjen med et «sentrumskjøpesenter» omkranset av parkeringsflater – og det er ingen god løsning.

Hvilken vei velger vi fram mot ei bærekraftig framtid? Skal de som utvikler prosjekter få lov til å diktere reglene, eller tør man holde på prinsippene?

Jeg håper politikerne i Hamar har tro på at de selv kan velge hvilken framtid de vil ha. Ønsker de å skape en mer miljøvennlig by som er mindre avhengig av privatbil og fossilt brensel, må de velge en aktiv politikk overfor begge deler. Dette utelukker å tillate overflateparkering, selv om utbyggere mener de er avhengige av det, fordi man ønsker seg ei framtid som ikke baserer seg på unødvendig privatbilbruk. Bedre kollektivtilbud, et tettere bomønster og en mer sammensveisa befolkning er alle deler av denne framtida.

Framtida blir ikke til av seg sjøl – vi må forme den slik vi ønsker den skal bli.

Amund Eggum Wangen
Stud. Arch. MNAL NTNU
Diplomstudent våren 2012
www.hvaskalvimedsentrum.com
aewarkitektur@gmail.com

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar