Det skjer mye på Hamar om dagen. I over halvannet år fremover vil mange store og viktige byggeprosjekter endre Hamar, og særlig sentrum, drastisk. Nytt kulturhus, opprusting av Stortorget, nye Ankerskogen svømmehall, oppgradering av Triangelplassen og ikke minst Strandgateprosjektet.
Det siste prosjektet har kommet i fokus særlig de siste dagene, med en aksjonsgruppe som gjennom Facebook og media (Hamar Arbeiderblad og Hamar Dagblad) krever at 11 trær som skal felles langs Strandgata skal vernes.
Man kan være enig eller ikke om hvorvidt trærne bør felles eller vernes. Jeg forstår argumentene mot å felle dem, men ser at det nødvendig for å få til det man ønsker med gata - bredere fortau, universell utforming, nyplanting av trerekke i bedre beskyttede soner, slik at de ikke skades av fremtidige gravearbeid, slik dagens trær er utsatt for.
Alle har lov til å ha sin egen mening om saken, men det som forundrer meg, er hvorfor disse protestene ikke er kommet tidligere. Planene er ikke nye og hurtig bestemt - de er behandlet slik alle plansaker er, med høringsuttalelser og mulighet for å gi sin innsigelser. Enhver har mulighet til å sette seg inn i de planer som legges, men de som protesterer har åpenbart ikke gjort det, når dette kommer "som et sjokk".
Hvor er de sterke følelsene for de felles byrommene til vanlig? Hvorfor er det ingen som har engasjert seg for å bevare trærne tidligere, da man faktisk hadde en påvirkningsmulighet?
Jeg ser det som en stor utfordring at de sterkeste følelsene vekkes til live først etter at prosjektet har startet, og dette gjelder ikke bare trærne langs Strandgata. Alle planer har elementer som kan diskuteres, og det blir ikke en god, demokratisk prosess hvis man ikke bidrar med sitt engasjement. Hvor var de som føler så sterkt for trærne da planene ble vedtatt - og vil de engasjere seg i andre planer og prosjekter i framtida?
Det kan være vanskelig å sette seg inn i plansaker; å se for seg resultatet basert på planer og tekst er en utfordring. Vi som jobber med dette til daglig har da et særlig ansvar for å engasjere oss og ta aktivt del i utviklingsprosesser.
Med dette som bakgrunnsteppe, er jeg glad for den muligheten Hamar har hatt med DrømHamar-prosjektet på Stortorget - her har mange faktisk engasjert seg, og det er stor åpenhet rundt hva som er mål og middel for prosjektet. Det vil aldri være full enighet om hvordan og på hvilken måte man skal utvikle byer og tettsteder, men uten et stort engasjement rundt det vil man vanskelig oppnå de målene man setter seg.
Steder det er godt være preges av stor eierskapsfølelse hos innbyggerne, og det krever et engasjement i sine hjemlige omgivelser; både som byrom og bygg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar