Det er sjelden man som arkitekt jobber tett opp mot de menneskene som faktisk skal bo i boligene vi tegner. Hvis man ikke tegner eneboliger, er "leilighetstilpasning" ofte det nærmeste man kommer på det livet som skal leves i boligene.
Å bygge er en investering, i samtida og i framtida, og de fleste bygg overlever gjerne sine beboere. Hvordan kan man da sikre at byggene vi lager klarer å skape gode rammer rundt livene til mennesker som kanskje ikke ennå er født?